
Det starter så smått i at han blir utrolig fascinert av den nye gutten. Han begynner å høre på musikk han vanligvis ville hatet, og han starter å spille tennis, en sport han vanligvis ville ledd av. Jarle og Yngve begynner å tilbringe mer og mer tid sammen, både i hemmelighet og offentlighet. De klarer rett å slett ikke å la være å se hverandre. Seerne får et veldig godt inblikk i hvordan det er å være ordentlig forelsket, uten å en gang ville det selv. Det som er så spesielt er at Jarle faktisk er forelsket i både den vakre kjæresten sin, og Yngve på samme tid, og han aner ikke hva han skal gjøre. Desto nærmere han kommer og mer tid han tilbringer med Yngve, sklir han mer og mer vekk fra både venner, familien og kjæreste. Han vil nå fort finne ut hvordan det er å stå alene. Han svikter Helge og bandet, som skal øve til sin aller første spillejobb. Han lyver for kjæresten. Han svikter moren som har en vanskelig tid. Og til slutt, i all frustrasjon, svikter han Yngve også.
Slik jeg oppfattet det er ikke dette en film om homofili, men heller sterke vennskap, kjærlighet og forelskelse. Den handler om Jarles ufrivillige tiltrekning av Yngve. Grunnen til at jeg sier at den var ufrivillig er at det tydlig kom frem at Jarle absolutt ikke ville være homofil i en av scenene i filmen. De var på en fest, og Yngve satte på en kjærlighetssang Jarle hadde laget til han. Jarle får panikk, slår til Yngve, skriker stygge ting til han og benekter at han er homofil. Jeg kan virkelig tenke meg hvor vanskelig og frustrerende det må være for en gutt i en alder av 17 år å plutselig bli tiltrukket av en annen gutt. Hele livet hans snus på hodet, og han mister jenta han er så utrolig glad i. Det er noe som heter at kjærlighet gjør deg «blind», og jeg mener at dette stemte i Yngves tilfelle. Det var en utrolig god film, men mange sterke og følelsesvekkende scener.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar